I ♥ Tur.

Det er søndag og det regner. Jeg er midt i byen omgitt av asfalt, trafikk og naboer jeg ikke kjenner. Jo da, det er selvvalgt, og jeg trives vel egentlig greit med det, men det er ikke noe mer enn greit heller. På en annen side, hva er alternativet? Oslo er jo tross alt hjemmet mitt, og har vært det i mange år, det er her jeg er, nå. Men allikevel så savner jeg et viktig element i hverdagen, noe jeg ikke setter av nok tid til, med unnskyldningen at det er litt mer tiltak å få det til når jeg er i asfaltasyl.

Men det er helt klart at jeg liker, trenger og kanskje til og med elsker det. Det å være på tur. Kroppen gir tydelig uttrykk for at det å være på tur, det er det den allerhelst vil. Jeg gjør nok lurt i å lytte til kroppen, og så klart til erfarne fjellfolk.

The lightsabre.

Med denne i skjortelomma er jeg endelig komplett, som kommuneansatt og som etatsansatt. En kommunal Jedi.

Hjelp.

Lignende tilstander kommer jeg til stadighet over på diverse nettsamfunn jeg har funnet det for godt å delta i. Jeg merker at det er opptil flere av mine EDB-venner jeg ikke er helt på bølgelengde med lengre.

Pælme stein i glasshus eller noe.

Det at Siv Jensen uttaler seg til media om at hun synes Audun Lysbakken har kommet med mange veldig spesielle uttalelser er veldig spesielt, synes jeg. Siv er jo formann(?!) i det partiet på stortinget som helt klart er i en egen klasse når det kommer til å ytre såkalte "veldig spesielle uttalelser". Veldig spesielt.

I also want to be Where the wild things are

Nostalgi! Det er jaggu en stund siden jeg så dette, men jeg husker at jeg digga det. Det var på den tiden da jeg synes barne-TV var kveldens høydepunkt. Jeg tror jeg satt limt til TVen, stum av fascinasjon og innlevelse. Med en fornemmelse av den samme skrekkblandede fryd som fragglene gav. Litt skumle men veldig fine tegninger og en ganske skummel historie for en liten pjåkk. På norsk barne – TV het den "Til huttetuenes land". Vi må takke Anne Cath. Vestly for den oversettelsen.



Nå har Spike Jonze børstet støv av denne gamle barneboka og laget film. Jeg kan nesten ikke vente til den kommer. 11. Desember. Æ glær mæ!

ARGH!

Det er en relativt stødig og fattet person som skriver dette, han lar seg ikke vippe av pinnen sånn for ingenting. Men av de underligste ting kan han la seg provosere, og det har skjedd nå nylig. To ting som lett provoser;

• Møkkafolk.
• Amerikanske tradisjoner som noen (les: handelsstanden) snikintroduserer her til lands.

Ved to tilfeldigheter har jeg den siste tiden møtt ett stykk møkkafolk på åpen gate. Hun har dukket opp som lyn fra klar himmel. Jeg gremmes og vemmes akutt og hver gang! Siv Jensen har ved to anledninger dukket opp i synsfeltet mitt, live. ARGH! Og ja, jeg vet at man skal fokusere på det beste i folk, ikke forhåndsdømme, gi folk en sjanse osv. Men det er snakk om Siv Jensen! Jeg klarer verken å holde en positiv profil, eller skille sak og person. For hun legemliggjør nemlig min definisjon av møkkafolk.


Og så oppdaget jeg, til min store forferdelse, at det har kommet noe som heter HALLOWEEN brus, hva gir du meg?! Vi feirer ikke halloween i her til lands. Det er i US and A de driver med den slags. Vi utsettes for snikamerikanisering! ARGH!

Rabatt?! Ja takk.

For å gi søndagen litt innhold og substans dro jeg på museumstur. Geologisk og Zoologisk museum på tøyen. Rock`N`Roll! Og som for all annen god underholdning må en betale billett for å være med på moroa, selv på tøyen. 50 spenn for en voksenbillett. Helt ok pris for et par timers intens moro tenkte jeg. 50 spenn, helt til jeg møtte museumsmannen på Geologisk museum, trivelig fyr forresten. Vi innledet ca følgende dialog:

”Hei, en voksenbillett.”
- ”Er du student?”
”Nei, det er jeg ikke lengre.”
- ”Jobber du i en mediebedrift(!?), eller på universitetet?”
”Nei, jeg gjør ikke det altså.”
- ”Hvor jobber du da?”
”Jeg jobber i kommunen, jeg.”
- ”Hvor i kommunen jobber du?”
” I brann- og redningsetaten.”
- ”Så du er brannmann?”
”Ja, det kan du jo si.”
- ”Her i Oslo?”
”Ja”
- ”Ja, da gjør du hvertfall nytte for deg.”
”Ja, jeg antar vel det.”
-” Da blir det studentbillett på deg da, 25 kroner takk.”
”25 kroner for en kommuneansatt?!”
- ”Kommuneansatt brannmann, da blir det 25 kroner.”
” OK, takk for det.”
-”Sjæl takk.”

Ganske flott å møte på folk som gjør en såpass hederlig innsats for å finne et påskudd for å la meg betale mindre enn det jeg faktisk skal.

Valg 09

Heldigvis våknet jeg ikke opp tirsdag 15. september til et borgelig flertall med FRP regime, galskap, forvirring, velferdsstat på anbud, privatisering over en lav sko, skattekutt av syke dimensjoner og oljeutvinning i Lofoten. Heldigvis!

Godt at fornuften seiret og at RødGrønt flertall ble resultatet tilslutt, selv om det tidvis under valgkampen så litt utrygt og stygt ut.

Men hva er så årsaken til at det borgelige propagandamaskineriet (heldigvis) ikke dro seieren i land. Det oppsummeres vel best ved en av deres egne….

Ninja!

Det er greit å kunne kjøre en Ninja i ny og ned. Når situasjonen krever det. Men for å få det til må man være god, virkelig god, ellers blir ikke manøveren alltid like smooth. Derfor kreves det trening. Og det er akkurat det jeg har gjort. Jeg har vært på Spesial Ninja Trening. Nå har jeg tilegnet meg kunnskap om hvordan jeg plutselig og lydløst kan forsvinne fra litt kjipe situasjoner. Altså kjøre en Ninja. Kjekt!

Den store oversikten.

Lister er noe jeg er fortrolig med, det er en nødvendighet og jeg liker konseptet. For å huske alle de viktige tingene, rett og slett for å få med seg alt en skal. Og så er det den gode følelsen av å kunne krysse ut når noe er gjort eller husket på….check! I sommer var jeg på et utrolig fascinerende sted. Der har de virkelig skjønt det. Det her med lister. Det var lister for alt mulig. Til og med en liste over alle listene. Oh yessir!


Lister…we love you!

Jeg er en kosmonaut.

Jeg tror jaggu det er mer sannhet enn først antatt i DeLillos sin tekst om at Oslo er en egen liten planet. For nå føles det som at jeg er en kosmonaut og, jeg har blitt skutt ut i verdensrommet. Tilbake på planeten Oslo og hverdagen, dæven steike, det oppleves som et sosialt- , menings- og innholdsvakum. En brutal tilbakevending til en tilstand og et sted som nå fremstår kaldt, ugjestmildt og uvant. Var det sånn det var altså. Det er tydeligvis fort gjort å glemme hvordan det egentlig er her ute i verdensrommet. Og det hjelper ikke at alle andre som vanligvis også flyter vektløst rundt her ute har dratt på ferie.

Men som det sies; Løft ditt hode du raske kosmonaut, det er lys i enden av tunnelen – det er mer ferie i vente.

Killer potatoes.

Til min store forskrekkelse fant jeg en pose poteter som hadde rotet seg bort i grønnsaksskuffen i kjøleskapet mitt. De ellers så tilsynelatende fredelige potetene hadde utviklet lange fryktinngytende tentakler. Fy feite! Jeg visste virkelig ikke at poteter kunne utvikle seg til sånne skumle jævler.


Potetmutanter. Jeg er sikker på at hvis jeg ikke hadde fått dem ut av huset nå, så hadde de ganske snart vokst seg store og sterke nok til å snike seg ut av grønnsaksskuffen. Om jeg ikke hadde oppdaget det, hadde potetene kommet etter meg, fulle av hevnlyst over at jeg har kokt, tilbredt og spist de fleste familiemedlemmene og artsfrendene de tidligere delte plastpose med. Det kunne vært slutten det, tatt av dage av en hevngjerrig gjeng potetmutanter.

Notert!

Da har også en av landets største aviser merket seg at det noteres på byens vegger.


Håper det er sånn at A – magasinets bildesjef fikk ideen og inspirasjon til å publisere bildene etter å ha lest om fenomenet, eksempelvis her i etaten eller på

http://tummelumsk.blogspot.com/2009/04/sannhetens-ord-
pa-en-vegg.html

Men bare så det er sagt, aftenposten, jeg så det først!

Prank!

Fy flate! Akkurat nå har jeg en så frøktelig bra prææænk gående mot min intedanende lillesøster!

Ha Ha Ha!Hun skjønner ingen ting, og jeg har lurt henne trill rundt. Det skal forklares snart. Jeg gleder meg som en unge til å fortelle at jeg har lurt henne. For denne er god!

Maritime tendenser Vol.2

Jeg har satt mine foreløpig uerfarne sjøbein i en seilbåt for første gang. Denne lille flørten med seiling er tilsynelatende en interessevekker, jeg vil bli bedre og gjøre mer av det, tror jeg. Men for å få noe dreis på seilinga for ett håpløst innlandstilfelle som meg, kreves det stor grad av egeninnsats.

Jeg ser på seiling som på telemark, padling, klatring eller ridning, det er noe man som selverklært friluftsentusiast bør/ må kunne litt om. Det bør være noe jeg til enhvis grad mestrer og er komfortabel med. Telemark, padling, klatring og ridning fikser jeg greit nok. Men seiling kan jeg foreløping ingenting om. Helt blank! Det må gjøres noe med. For det virker GØY! Og så er det fint å kunne noe om seiling. Det er handy kunnskap på en måte, kompletterende kunnskap for et aktivt manne(sjø)bein som meg selv.

Og for å kunne bli noe i nærheten av seiler eller sjømann på veldig lavt nivå må jeg nok gå på med krum hals og fast blikk. Det er her egeninnsatsen kommer inn i bildet. Inntil videre må jeg nok belage meg på en teoretisk tilnærming. Derfor skal jeg gå til anskaffelse av følgende bok....


Jeg liker ikke å ikke kunne noen ting om ting. Men, face it! Seiling kan jeg ingenting om, sailing for dummies!

Måtte jeg ha 7 fot under kjølen.